Til Bermuda

Stein:

Det ble altså ikke noe besøk verken i Georgia eller Sør/Nord Carolina på oss. Sjekking antydet litt for mye myr og sump langs ICW nordøstover, og været så behageligere ut sørpå. Dermed stakk vi til sjøs østover etter proviantering 9.mai. Værmeldingene for strekningen mot Bermuda så lovende ut.

Mighty USA. På vei ut for å forlate USA’s farvann ble vi passert av en atomubåt, ser ut til å være en Ohio-klasse. Enorm. Sannsynligvis på vei ut på et mange måneders langt patruljetokt.

Etter bare timers seiling i etterlengtet klart og friskt vann, kvein det i fiskesnella. Snøret ble dratt hardt og langt ut, og det luktet varm plast av snella før fisken begynte å gi seg. Men om bord kom omsider en Albacore Tunfisk på ca 6-8 kg. Ikke noe sveltihel her om bord, nei.

Slaktebenken.

Kursen ble lagt nordenfor direkteruten for å unngå vindstilla i et høytrykk som vi kunne se på værvarslene. Det ble delvis vellykket. Høytrykket beveget seg litt annerledes enn forventet, og satte seg oppå oss en periode. Det resulterte i et halvt døgn motorkjøring. Surt. Men vannet var jo klart og varmt, så da ble det endelig bading igjen. Ikke så veldig lenge, det er jo hai i farvannene. Kanskje ikke det vi burde ha bekymret oss mest for. Litt senere utpå dagen dukket ganske uventet det første portugisiske krigsskipet opp (veldig giftig brennmanet). Forbasket langt vest å møte dem egentlig.

Som antatt tok seilasen 6 døgn. Storseilet blåste dessverre i stykker igjen der vi håndsydde ved nyttårstider, så det ble å seile på tredjerevet de siste dagene. For så vidt nok vind til det. Litt plaskesjø ble det også siste halvannet døgn, så det var deilig å komme inn i den rolige havna i St.Georges. Innsjekken var effektiv og gjort unna i en fei. Og så traff vi Ingunn og Snorre fra S/Y Spinnvill som vi har møtt flere ganger før. Da blir det alltid sosialt. 17.mai trommet de sammen til champagnefrokost og hornmusikk. Noen dansker og en svenske var også med, og som vanlig var de nok litt imponerte over den norske innstillingen til nasjonaldagen.

De neste dagene gikk med til fiksing av seil (seilmaker denne gang, blir nok best det), vasking av undervannskrog og diverse klargjøring. Nedtaking og oppsetting av 56 kvadratmeter storseil med uttak og innsetting av spiler er ganske mye jobb. Så det ble ikke så mye sightseeing på Bermuda. Øya går ikke for å ha så voldsomt mye å vise frem heller. Men St. Georges er et hyggelig lite sted hvor man godt kan overleve noen dager.  

I utgangspunktet er det juni måned som fremstår mest egnet for oss til en Atlanterhavskryssing. Men vi har jo fulgt med på været den siste tiden, og det har sett ut til at den siste uka i mai varsles med bra vær. Lenger fram er det ikke varsel for, og det ville uansett blitt lite nøyaktig. Etter ei uke er vi i begynnelsen av juni. Derfor planla vi med avgang Bermuda 23.mai.

St.Georges havn