søndag 20. mars 2016



Til USA igjen

Stein:

11.mars seilte vi fra Nassau, med gode værvarsler og gunstig vind for de neste dagene. Behagelig seilas mot Berry Islands. På veien beit det også en passe stor Mahi-Mahi på kroken. Det er jo fantastisk matfisk, men vi hadde en rådslagning og internettkonsultasjon om sannsynligheten for Ciguatera (algegift) i slik fisk i dette området. Lysten på et godt fiskemåltid tok overhånd.

 Og ingen god fisker kan vel la være å vise noen skrytebilder:





En fisk med vanvittig flotte farger.



Chub Cay marina og resort er et "upscale" anlegg hvor den almene båthop ikke ønskes spesielt velkommen. Men vi kan jo ligge til ankers brukbart beskyttet mot Ø-SØ  vind.



Vi seilte videre neste ettermiddag, og planla således å ankomme kysten utenfor Florida i dagslyset neste morgen. Farvannet er ganske trafikkert. 
Et spesielt fenomen i området er Golfstrømmen. Den er ganske smal og intens øst for Florida. Strømhastigheten er 2-3 knop mot nord. Vi hadde 30-35 grader avdrift da vi krysset over den.



Mange seilere ligger lenge og venter på riktige værforhold for kryssing. Med nordavind sies det at den sterke strømmen kan forårsake ekstremt krappe og høye bølger.
Selv hadde vi gode forhold i henhold til varslet, og etterhvert dukket det opp annerledes horisonter enn de vi har sett i det siste.


Skyline West Palm Beach.


Det ligger en lang, beskyttet vannvei innenfor de langstrakte ytre øyene i Øst-Florida. Den fortsetter oppover østkysten av USA. Vannveien heter Intra Coastal Waterway (ICW). Utenfor denne er det storhavet rett ut, og praktisk talt alt av ankringsplasser, marinaer og anlegg ligger således på innsiden. Langs ICW later det til at det er kamp om hver centimeter strandlinje. Florida er et attraktivt område, og de som investerer langs vannlinjen vil ha sitt for seg selv. Her er det ingen allemannsrett langs vannet slik som hjemme. Dermed er det ikke alltid enkelt å finne et sted å gå i land med jolla. Marinaene tar som gjerne 10-15 dollar for at besøkende joller får fortøye. Da er riktignok bruk av fasiliteter som dusj og toalett inkludert. Heldigvis finnes det noen offentlige jollebrygger og diverse andre små steder hvor man kan ta seg i land.   




Etter innsjekk hos immigrasjonsmyndighetene seilte vi til nordenden av Lake Worth. En ganske bra beskyttet ankerplass, men eneste mulighet for jolleparkering og ilandstigning var her på den lille stranda ved brua. Det fungerte forsåvidt greit.

Fokus videre, utenom å nyte sivilisasjonen så godt vi kan, har vært på bestilling av diverse utstyr som vi trenger på den videre turen. Har satset på en Poste Restante (General Delivery) løsning og håper det går greit. 







Havneinformasjon:

Chub Cay,  Berry Islands ankerplass fungerer bra i Ø-SØ vind.


Lake Worth 2016:




torsdag 10. mars 2016



Exumas nord og exit Exumas

Staniel Cay - Nassau  1.-11.mars 2016

Stein:


Det som tiltrekker seilere og andre med Bahamas er skjønnheten, og da særlig det turkise skinnet i vannet. Det er vel et stykke mellom de stedene som kan skilte med tilsvarende store områder med hvit sand og klart vann. Paradisisk vakkert, særlig sett fra et nordisk ståsted.



Siv Anita foreviget oss og mange andre på ankerplassen ved Blackpoint under innflygingen.




Mer typisk Bahamas-idyll, her fra Warderick Wells...




...og den pittoreske bøyeplassen i strømmen der.



Litt mer klart vann fra Bahamas her:

Over clear shallow water





Men Bahamas er så og si bare karrig ødeland.


Utenom skjønnheten og det marine livet har vel egentlig Bahamas ikke så veldig mye som gjør det til et ideelt område for langturseilere. Været er for det meste ustabilt, og den rolige, varme og trygge sesongen virker å være relativt kort mellom "Northers" om vinteren og begynnelsen av orkansesongen på ettersommeren.
Amerikanerne unngår nok de fleste av ulempene med den spesielle forsyningssituasjonen ved å fylle opp sine store fryseboksutstyrte båter i Florida. Eller, som noen av de aller rikeste, kjøper opp sin egen "Cay" og bygger den ut med store, luksuriøse men private anlegg. Vi har sett noen av disse.
De marinaene som finnes satser hovedsakelig på luksussegmentet. Spesielt de som ligger litt avsides til. Vi gikk inn til en av disse for å fylle vann. Tenkte vi skulle få kastet en pose søppel også. Det kunne vi, men til en pris av $25. Noe drøyt, syntes vi.

Dessverre blir man som før nevnt blasert av mange fine naturopplevelser på en slik tur som vi er på. Så jeg må vel si at de fleste av de snorkleplassene som beskrives i smigrende ordelag i seiltur-guidene opplevdes som ganske middelmådige. Tidevannsstrømmene mellom den grunne banken og dypet utenfor gjør det i tillegg litt utfordrende for de fleste å gå i vannet nær utløpene, hvor man kan forvente å se flere og større fisk. Vanntemperaturen ligger ganske langt under Grenadinene-nivå, 23-24 grader i den tiden vi har vært her. Men våren er på vei, det er nå blitt en del varmere i lufta.



Ved Warderick Wells fant vi den lille grotten "Murphys Hideaway". Noen burde vel fått lagt et lokk over, så var vi kvitt Murphy for godt. :)


Fra Warderick Wells gikk vi nordover over bankene til øya New Providence og hovedstaden Nassau. Hadde håpet å ankre opp sentralt i sundet. Men det var ganske fullt. Alltid plass til en til kan man vel si under normale forhold. men så var det den strømmen igjen da. Den er kraftig gjennom sundet, og båtene virrer rundt over store områder og i alle mulige retninger i den tiden strømmen går mot vinden. Man må halve døgnet regne med å høre på ankerkjetting som dras rundt omkring. Hekkanker var det ikke plass til. Så det ble marina på oss noen vindfulle dager her.




Ikke så naturskjønne omgivelser i Nassau, men en relativt lun marina og tilgang på utvalg i mat og restauranter er heller ikke å forakte.



Atlantis Resort, gigantisk anlegg på Paradise Island ved Nassau. I forgrunnen peker ankrede båter i diverse retninger, selv om vinden er inn fra høyre i bildet.







Vi setter nå kursen mot USA og Florida.





Havneinformasjon:


Nassau 2016