tirsdag 29. desember 2015




Til Puerto Rico

Det ligger to øyer øst av Puerto Rico som beskrives som vakre og flotte i cruising-guidene. De tilhører Puerto Rico, som igjen i hovedsak er en del av USA. Turen måtte selvsagt legges om disse øyene på vei vestover. Culebra og Vieques, helt ukjente navn for oss før vi satte kursen mot disse trakter.

Da vi sjekket inn i USA i Cruz Bay fikk vi beskjed om at det var fint om vi ringte en «høflighetssamtale» til et tollnummer i Puerto Rico før vi dro dit. Da vi fortalte at vi ikke hadde amerikansk nummer, kun rådyrt norsk, sa de at det bare var en høflighet og ikke nødvendig. Siden vi skal være mye i USA, så har vi siden skaffet oss et amerikansk nummer.

På vei til Culebra hadde vi tenkt å ligge en natt i lagunen ved Culebrita, en idyllisk bukt ved en liten øy. Men den samtalen til Puerto Rico ble tatt. Og der var det beskjed om at man måtte til Culebra for innsjekk der først. Selv om vi allerede hadde sjekket inn i USA. Vi burde vel ikke ringt. Men det avtegner seg nå et overvåkingsregime for utenlandske seilere som ville vært Sovjetunionen verdig. Bevegelser mellom tollregionene i Puerto Rico skal rapporteres pr telefon. Og informasjon man leser fra Florida og fastlandet tilsier at det samme gjelder der.

Såpass blaserte som vi nå er blitt, så må vi vel si at Ensenada Honda i Culebra ikke var så spesiell. Bukta gir fin ly med lite svell, så det er behagelig å ligge til ankers der. Og det ligger et søvnig lite sted kalt Dewey der med det man trenger til det daglige. Men når «Christmas Winds» hadde ankommet, var det ikke så fristende å gå på utsiden av øya og utforske buktene.



Fremdeles ikke supermarkedstandard på dagligvaren.



Og vi er enda i Karibien.



Hector Protector som vokter ytterhavna i Dewey må vel ha vikingblod?




 Mye foregår på spansk her. God jul.


Neste stopp etter noen dager ble Vieques. Vi tok oss inn i en ny bukt kalt Ensenada Honda, helt øde, men flatt vann å sove på. Den eneste sivilisasjonen av betydning på sørsiden er Esperanza, et lite sted fokusert på turisme. Her var det ikke flatt vann å sove på.



Relativt kort opphold i Esperanza.


Plutselig var også julen over oss, og selv om vi ikke hadde tenkt å feire nevneverdig, så ville vi gjerne handle noe god mat og finne en rolig havn. Salinas på sørsiden av Puerto Rico så ut til å passe best. Vi var glade for at vi skulle seile vestover. Med 11-14m/s fra øst, 2-3 meter bølger og strøm vestover ville det vært ubehagelig og hard jobb å gå andre veien. Nå ble det fin seilas og tidvis surfing for revede seil.

Salinas viste seg å være en svært lun havn. Men inne i mangroveskog, så det gjaldt å passe på å stenge i myggperiodene ved solnedgang og soloppgang når vinden stilnet, sa en kanadier vi snakket med. Han tipset også om rimelig bilutleie for å komme seg til supermarkedet 3 km unna. Vi skulle jo handle en god del. Bilutleieren vi ringte om morgenen lovte oss en bil, men ringte aldri tilbake, og var utilgjengelig på telefon resten av dagen. Det så dermed mørkt ut for storhandelen. Vi ble reddet av Maria i marinakontoret, som tilbød seg å kjøre både frem og tilbake. Hun ble tipset rundhåndet for det. Og vi kunne nyte skinkesteik på julaften.


Etter noen dager satte vi kurs videre vestover mot Ponce.





Havneinfo:

Des 2015


Culebra





Vieques, Esperanza





Salinas



onsdag 16. desember 2015





USVI fra 8.des 2015

Stein:


Det gikk glatt.

Ellers syntes vi det så litt trangt og urolig ut å ankre ved innsjekkingsstedet Cruz Bay, og vi hadde allerede planlagt å gå til St.James Island, Christmas Cove, samme dag. Passet jo bra når jula nærmer seg.


Vi ankret opp bak bøyefeltet som vi ofte gjør. Litt svell av og til, men ganske greit. Og så var det noe i Christmas Cove som vi aldri før har sett. Pizzabåt! Bare å bestille fersk pizza, øl, brus og eplepai over VHF’en når som helst frem til kl 18. God pizza var det også.









Etter et par dager fant vi også ut at bøyene var gratis å bruke. De blir ikke vedlikeholdt lenger, men en av de mer fastboende på området ser litt etter dem.

Postmottaks- selskapet i Red Hook funket bra, og vi greide i alle fall å få tilsendt et par pakker. Vi skulle hatt mer, men det viser seg at noen leverandører i USA ikke sender til US Virgin Islands på samme vilkår som fastlandet. Frakten blir veldig mye dyrere. 





Det var litt artig å komme til Red Hook. Møte en slags lettversjon av USA. Hovedgate med lyden av V8-motorer, amerikansk flagg og matsteder med amerikansk baratmosfære. Solid hamburger med øl til, lenge siden sist. Det som ikke passet helt inn var at det er venstrekjøring. For meg uvisst av hvilken grunn, for bilene er utstyrt med venstreratt.









Vi var spente på å se Charlotte Amalie. Ikke en dame, det er hovedstedet på USVI. Og ikke noen skjønnhet egentlig heller. Hovedgaten ved sjøfrontområdet er en turistfelle for de velbemidlede reisende. Det må være over 20 fasjonable butikker som selger diamanter, gull, og andre fasjonable varer i den ene gaten. I gaten ovenfor er det så å si ingen ting. 


Skal det være litt idyll mens du handler diamanter?




I Charlotte Amalie ligger også marinaen Yacht Haven Grande. Nå ved juletider holder det vel ikke engang å være velbemidlet for å passe inn der. Havna er smekkfull av luksusyachter på størrelse med kryssere, og det skinner og funkler lang vei. Oppi det hele fant vi heldigvis et område med gamle travere som K-mart, Wendys og McDonalds samt en brukbar matvarebutikk. Så egentlig er det jo noe for alle :).









Danskene har eid det som er US Virgin Islands en tid. USA kjøpte dem i 1917. Og her, som for eksempel på tidligere svenske St. Barths, ligger litt av kulturarven igjen i steds- og gatenavn.






Det er kanskje vågalt å påstå at her i Karibien kan de offentlig transport bedre enn i de rikere landene. Standarden på kjøretøyene kan ikke sammenlignes. Men det kan heller ikke frekvensen og prisene. Også her i St.Thomas går bussene i skytteltrafikk langs hovedreiserutene. Vi hørte om dem først i Red Hook, Safari-busser blir de kalt. Kanskje på grunn av den åpne konstruksjonen. Utenfor tettstedene stopper de omtrent hvor som helst, og det koster en dollar uansett hvor du skal mellom endestasjonene. Genialt, masse folk reiser slik, derfor er det også mange av dem på veien. De drar nok inn en god del dollar pr dag.


Dette er et av de finere eksemplarene av Safari-buss.



Planen har vært å være i St.Thomas-området over jul. Og ta seg veldig god tid her. Kommunikasjonsproblemer ble en liten strek i regningen. Internett fra Sknfnd skal dekke hele Karibien fikk vi vite, men her på St.Thomas viser det seg at det er et "ukjent" hull. Nada dekning. Det kom i tillegg til at One Call ikke har kontroll på takseringen her i Karibien lenger, og tømmer kontoen vår på få minutter også i områder der prisene skal være betydelig lavere. De har ikke klart å rydde opp enda på en og en halv måned, og nekter å sette inn igjen på saldo det vi har betalt for mye. Dermed får vi ikke brukt abonnementet slik vi hadde planlagt. Nå har vi jo endelig fått kjøpt noe annet nett, så vi har kommet inn igjen fra det ytterste mørke.

Men hvor vi vil komme til å være i jula vet vi enda ikke.








Vi vender perspektivet nordover. Jomfruøyene blir som fluelorter i det store bildet.




Litt mer detalj.


Havneinfo:

(Vi har også redigert inn en del småtips for sørligere trakter i tidligere innlegg.)


St.James Island:





Charlotte Amalie:






mandag 7. desember 2015



7.desember 2015

Stein:

I morgen seiler vi til USA. US Virgin Islands, de Amerikanske Jomfruøyene . Hvis vi kommer inn da. Ikke så lett å vite hva man må gjøre for å komme til USA med egen fritidsbåt. Ingen svar i Toll/immigrasjonsmyndighet her på BVI eller i marinaen. Men nå har vi altså en gyldig tidligere ESTA innreisetillatelse, nye visa og innsendt ankomstmelding til Kystvakten. Får satse på at det holder.

Ellers veldig konservative og hyggelige innsjekksavgifter her på British Virgin Islands. Husker ikke om det var samme forrige gang, men det ble en dollar og syttifem cent ved innsjekk og syttifem cent på utsjekk. Står i grell kontrast til 300-350 kr dersom man er uheldig og må betale overtid helt sydpå i Karibien.  Uansett, man takker og bukker og skynder seg ut av kontorene.

Pengene flyr jo i alle fall. Det kan bli interessant å se prisnivåer når vi kommer til fastlandet i USA, Florida. Jeg er ikke i tvil om at man tar ut alt som er mulig av seilerne i Karibien, de har jo penger. Så det er lurt å reise over hit med en båt som er i god stand, og ikke satse på prosjekter og ferdigstillelser her. Med unntak av i Chaguaramas i Trinidad, kanskje. Båtutstyrskjedene Island Water World og Budget Marine vet å ta seg klekkelig betalt. Hos oss er en vanntrykksakkumulatortank gåen. Det er noe man ikke absolutt må ha, men vi ser etter ny.

Karibienpris: Budget Marine $400
 












USA-pris: $167 på salg



Etter bytte av vindgenerator har vi tenkt å selge de nye påkostede bladene til den gamle. Måtte sjekke pris. 

Karibienpris: Island Water World $450



Europapris: €289




Store forskjeller synes jeg. Særlig for oss nordmenn som seiler rundt med norske pesetas. Men vi skal nok få til å kose oss med pesetasene på vei vestover og nordover.


Vi har allerede begynt å benytte oss av mulighetene som dukker opp med netthandel i USA. USVI er jo amerikansk territorium, så håpet er at det går veldig greit med frakt og toll. Men marinaene er ikke uten videre så vennlig innstilt overfor langseilerne som i Europa når det gjelder postmottak. Her må man så vidt jeg har kunnet finne ut oftest ligge i marinaen for å kunne bruke adressen deres. Heldigvis finnes det noen andre som spesialiserer på slikt, og for litt godtgjørelse stiller adresse til disposisjon. Vi er spente på hvordan det fungerer i praksis. 

Vi fikk forresten et morsomt tilbud fra et sted i St.Thomas. De kunne gjerne motta posten til oss langturseilere, for en godtgjørelse. Vi måtte bare gi dem bevis på å ha en fast bostedsadresse i USA, og ha 2 identitetsbevis utstedt av amerikanske myndigheter. Samt at posten måtte passe i postboksen. 

Så vi forlater seilerparadiset British Virgin Islands nå. Litt rart at det er så mange seilbåter her egentlig. For avstandene mellom ankerplasser og havner er små, og svært mange som har chartret seilbåt gidder knapt å heise seil for en halvtime eller times seiling. Gammel konservatisme er muligens grunnen. Og kanskje er noe på gang Vi har sett mange motorkatamaraner denne gangen, som kombinerer enkel seilas med de store seilkatamaranenes stødighet og plass. Er dette fremtidens charterbåter på Jomfruøyene?



Det ble bare et "langskudd" av denne MarineMax 48 motorkatamaran.


Sånn til sist...det er blitt litt fuktigere de siste ukene, nå som den tørrere og mer stabile årstiden skulle være vel på vei.