søndag 17. mai 2015



British Virgin Islands

29.april- 9.mai

Stein:

Jeg hadde trodd at desto lenger nord vi kom, desto bedre og billigere skulle internett-tilgangen bli. Feil. Dårligere og dyrere. Surt å skulle betale 200kr døgnet for svakt internett. Det er jo ikke så langt unna månedsprisen vi er vant med hjemmefra. Dermed blir blogginnleggene gjerne publisert først når vi har huket tak i rimeligere eller frie routere. 


Fra St.Martin til øya Virgin Gorda i British Virgin Islands (BVI), er det ca 85 nautiske mil. Ikke så veldig langt, men langt nok til at man risikerer å komme fram etter mørkets frembrudd. Godt lys er alltid en fordel når man ankommer ukjente havner. Dersom det ikke er i et veldig sivilisert og ryddig område, kan man godt treffe på fiskeutstyr, sjømerker som er flyttet, småbåter uten lys etc. Dessuten er det bra å kunne se sjøbunnen der man ankrer, det kan være store forskjeller på bare noen titalls meter. Seiling kun over en natt er ikke vår favorittøvelse, man er ikke sliten nok til at det er enkelt å få sove for den som er av vakt. Så man ankommer gjerne litt trøtt og i ørska. Det ble uansett avgang fra St. Martin og Marigot i 16-tiden. Været var varslet bra med relativt svake vinder, og det holdt stort sett stikk. Ankomst Virgin Gorda ble da på morgenen med godt lys. Hvilket var bra, der vi først ville ankre så vi at det var mye stor stein i stedet for sandbunn som vi ville ha.

BVI med start på Virgin Gorda er litt «Memory Lane» for oss etter en seilcharter her for drøyt 7 år siden. Da fikk vi mye bra «Spare Ribs», og også nå smakte den bra der vi spiste den gangen. Spareribs her er spesielle i den forstand at de er så velpreparerte og møre at kjøttet bare faller av beinet. Oftest nydelig krydret også.

Vi traff også på den norske båten «Zera» , og hadde en hyggelig prat over en drink. Det tynnes med norske seilere nå, de fleste har seilt videre eller er i ferd med å sette kursen hjemover.

«Memory Lane» tok oss nord for Tortola (hovedøya på BVI), via Cane Garden Bay,  øya Jost van Dyke, Sopers Hole og til Norman Island.

Cruising BVI. Det spesielle med BVI som seilområde er at de mange øyene utgjør et litt mer skjermet farvann enn andre steder lenger sør. Derfor er det også veldig populært blant de som chartrer båter og kanskje skal håndtere et ukjent fartøy og lite seilvante medseilere.  

Cane Garden Bay, en lun bukt på nordvestsiden av Tortola.
 

"Hovedgata" på Jost van Dyke, Great Harbour. 


Noen store Tarpon'er holdt til på grunna i Great Harbour.



Pusser's bar og restaurant i Sopers Hole, et hyggelig sted, og velkjent for de fleste som har seilt BVI. 
  
Denne gangen kom vi oss i motsetning til forrige gang ut med jolla til det velrennomerte snorkle- og dykkestedet The Indians. Men vi begynner nok å bli veldig blaserte, og fant det å være omtrent som mange andre rev vi nå har snorklet på. Snorkling er uansett fremdeles en artig opplevelse blant det mangfoldet av fisk som finnes.


En av "The Indians".... 
Håpet var å få se noen større fisk, og i så måte gikk vi over bekken etter vann. Vi hadde sett tidligere at det sto en stor fisk i skyggen under båten, og vi sjekket den da vi kom tilbake fra The Indians. Det viste seg å være en ganske stor barracuda, så da var jo snorkledagen en skikkelig suksess. 

De sørlige øyene i BVI er populære blant båtfolket. Båtfolket er vel for så vidt nesten de eneste som kommer dit også. Selv så sent på sesongen som det var, så var havnene stort sett fulle. I en bukt så vi oss til og med nødt til å legge oss på en bøye. Bøyeovernatting på BVI koster mer enn ei natt i marina med alle fasiliteter hjemme, så det ble ikke ofte ankeret hang på baugen nattestid. Når bøya under varierende vind også vaser seg inn i wirene til det nedsenkede baugspydet og dunker i skroget om natta, så er det desto mere bortkastet.


Katamaranland i Manchioneel Bay


Da vi så hadde badet, snorklet, seilt og spist oss rundt BVI var tiden inne til å betale prisen for gildet. Alt har en pris, og denne gangen visste vi at det var direkte motvind tilbake til St. Martin hvor det var bestilt noen deler. Varselet var på hovedsakelig standard østavindvind, rundt 10 sekundmeter. Hvilket betyr at det blir noe mer. Standard skvalpesjø var det også. Så det ble bankekryss, skumping, hopping og dunking i 10-13 sekundmeter. Umulig å få lagd noe mat på grunn av at sjøsyken kom kjapt med engang man gikk ned i båten. Appetitten ble deretter. Kosten blir peanøtter, potetgull og saltkjeks.
Fremdriften østover ble tross god seilvind relativt laber, og det var to stykker grønnmaskede og trøtte seilere som ankom Marigot etter 22 timer.


Som man så ofte opplever, ikke bare i Karibien, så var det krøll med delebestillingen. Vi ble liggende fånyttes mange dager før nok var nok, og tok avgjørelsen om å reise. Delebehovet var ikke prekært, men man bør jo i utgangspunktet slå til hvis muligheten er der.







Siden det nå nærmer seg orkansesong herover, så begynner vi på turen sørover til tryggere områder. Det blir jo hovedsakelig via steder vi har vært før, i alle fall når vi har kommet oss et lite stykke på vei. Vi har enda noen ubesøkte øyer rett sør for oss, vi får se hvilke vi går innom.


Oppdatering desember 2015:

Havneinformasjon:

Virgin Gorda, Spanish Town og Savanna Bay:




Peter Island, Little Harbour:




Norman Island, The Bight:




Tortola, Sopers Hole:






lørdag 2. mai 2015







St. Barts (St. Barthelemy) og St. Martin 



Stein:
  

St Barts 16.-19. april




Ved ankomst St.Barts skjønte vi at det var noe spesielt på gang. Ankringsområdet i Gustavia var stappfullt, og det vaiet bannere fra en mengde båter. Regattauke. Etter å ha tråklet oss gjennom en del av området, endte vi litt ute i periferien. Et stykke fra byen med en 2,5 hesters Suzuki. Litt plaskete var det også, så neste dag klarte vi å presse oss inn på en ankerplass nærmest oppå en franskmann. Men ankeret så ut til å holde bra, så vi beit oss fast der et par dager.

St. Barts og Gustavia er faktisk gammelt svensk område. Svenskene eide øya i 94 år fra 1784. Noe av den svenske arven har fått bestå. Det er litt rart å se gatenavn som Østre Hamngatan og Kungsgatan i Karibien. Riktignok er de svenske navnene et supplement til de franske. For St. Barts er i dag, som flere andre øyer her, en fransk kommune. Gustavia virker nok mest som en leke – og møteplass for de velsituerte. Det lille stedet er spekket med fjonge butikker for luksusvarer som gull, klokker, parfyme og klær. Men det er koselig for oss vanlige også.






Hadde det ikke vært for de store katamaranene så kunne jo dette vært sørlandet. Eller den svenske vestkusten.



«Oss vanlige» brukte et par dager i Gustavia til å kikke litt i byen, spise ute og ta en hverdagslig arbeidsdag om bord. Syprosjekt og smøring av et par vinsjer. Deretter var vi klare for å forlate trengselen i bukta. Neste stopp ble Anse de Colombier på nordvestsiden av øya. Den er uten noen form for bebyggelse eller strandrestauranter. Her skulle vi egentlig snorkle på noen lovende rev, men det var så mye dønninger der at vi fant det tryggest å la være. Men vi fikk da sett litt spennende fisk likevel. Tove Irene kastet noe gammelt brød til fiskene ved båten, da en liten hai kastet seg inn i etegildet og snappet det meste foran de andre. Den var liten og søt, men hai er jo litt eksotisk for oss nordboere.
 





20.-27.april




Sint Maarten og Saint Martin
 




Stein:




Sint Maarten og Saint Martin utgjør den gamle hollandske og den franske delen av denne øya. Sint Maarten er ganske selvstendig, mens Saint Martin er fransk innenriks via Guadeloupe. Vi har latt oss fortelle at øya egentlig ikke er så interessant fra et langturseilerperspektiv, men smaken er jo som baken, delt. Så kursen fra St.Barts ble satt mot den sørlige delen og Philipsburg, hovedstad i Sint Maarten. Her kommer de store cruiseskipene til havn. Og forretningsstanden er klar til å ta imot tusenvis av kjøpeglade turister. De holder oversikt over hvor mange skip som kommer hver dag. En lusen seiler eller to spiller ingen rolle. Det var ikke mange av oss der heller.









Philipsburg har en flott fasade mot bukta, og er en ryddig og hyggelig by. For seilere er den kanskje mest interessant som en ny tur innom europeisk sivilisasjon. 


Vi ble bare 2 netter før vi dro inn i Simpson Bay Lagoon. Klare for litt stille vann og ubevegelig gulv en periode igjen. Det fikk vi, det uventede og uvante for oss skjedde. «Trade Winds» snudde og kom med svak styrke fra sør. Men lite vind gjorde at det ble usaklig lunt inne i Simpson Bay Lagoon. Likeså i båten. Med flere og tredve grader i båten må alle luker stå oppe for å fange det minste vindpust. Paradoksalt nok så er det ikke så fristende å bade i 27 grader i lagunen, som har begrenset vannsirkulasjon, masse båter og hvor det tidvis flyter søppel. Det er på slike dager man burde ha vært ute på et vanligvis forblåst rev. Men man kan jo utedusje.


Uansett varme, vindgeneratormasta måtte bare fikses, skummet i «Rør-i-rør»-patenten var nedslitt, og vindgeneratoren rallet og durte så det gjorde vondt langt inn i ryggmargen. 




Tove Irene brukte de varme men rolige dagene til å jobbe med et luketrekkprosjekt som vi forsøker å komme gjennom. Sola er veldig sterk her, gummi og plast utsettes for mye UV-stråling. Det hadde vært fint å få beskyttet lukene så godt som mulig. Lukebytte er ingen fornøyelse. 




Vi må vel gi de rett som sier at dette området ikke er blant de mest interessante i Karibien. Til tross for den største båtutstyrsbutikken i De Små Antiller, mange restauranter og såkalte taxfrie priser, så gir det liksom ikke noe spesielt. 








Siste stopp her ble den franske siden, og Marigot Bay. (Det er veldig mange like navn på steder i Karibien, og en annen kjent Marigot Bay finnes jo på Saint Lucia). Franskmennene på sin side er gode på å lage ryddige og trivelige tettsteder, Marigot er ikke noe unntak. Vurdert ut fra karibisk standard i alle fall.  Og espresso, croissanter og annet snask er hyggelig å finne av og til. 


  Det var mange båter utenfor Marigot.








Oppdatering nov 2015.

Havneinformasjon Philipsburg:






Havneinformasjon Marigot Bay, St.Martin: