Antigua og Barbuda 05.april- 16.april 2015


Stein:

Seilasen nordover til Antigua var ganske bra, litt svakere vind enn normalt og mindre bølger. «Dieseldyrene» her i Karibien seiler jo hverken på kryss eller lite vind, men det var absolutt seilbart med gennaker da vinden minsket.

English Harbour er en ganske pittoresk havn med fin ly for de fleste vinder. Engelskmennene fant tidlig ut at her var det mulig å ha en marinebase til og med i dette orkanutsatte området. Det ble anlagt verft og vedlikeholdsfasiliteter. Lord Horatio Nelson tjenestegjorde her en periode. Uten å like det. På den tiden var en beordring hit lite populært, forholdene var farlige med sykdom, dårlig hygiene, dårlig vann, hett klima i tykke uniformer etc. Det var stor dødelighet blant engelskmennene på Antigua.

Senere mistet Antigua sin betydning som marinebase, og English Harbour forfalt. Den er siden restaurert og er i dag en vakker og populær havn.

Det er ankringsmuligheter hovedsakelig i den ytre havnen, Freeman Bay. Men det viste seg å være ganske lumskt flere steder her. Da vi ankom, lå det noen båter med både for- og bakanker. Dermed legger de beslag på ekstra areal, siden de ikke svaier i vinden som resten av båtene på anker. Lite populært hos oss som også trengte plass. Og en uvanlig praksis som vi først skjønte mere av senere. Vi ble tvunget til å legge ut bakanker for å hindre svai selv også. Det fungerte ikke så bra der vi lå, så vi flyttet oss til et ledig område midt i bukta neste morgen. Der viste deg seg å være ganske spesielt. Båten gjorde hele tiden vide, langsomme piruetter moturs i vind og strøm. Vi hadde ganske nylig kommet tilbake fra snorkling, da det ble ropt fra en av nabobåtene, og vi så også selv at vi drev avgårde uten ankerfeste. Etter å ha startet motorene og stoppet driften, dro vi inn ankeret. Det viste seg at piruettene hadde lagt ankerkjettingen rundt anker og ankerskjefte. Da det kom en kraftigere vindrosse, har nok ankeret blitt vridd løst uten å ha mulighet til å feste seg normalt igjen. En skremmende opplevelse, særlig fordi vi akkurat hadde vært fraværende en stund. Siden båtens piruetter var såpass vide og mange, er det tvilsomt om en svivel på kjettingen hadde forhindret hendelsen. Løsningen for videre opphold ble å koble et ekstra anker med kjettingstump som en daumann ikke så langt fra båten.

English Harbour er nabo i gangavstand til Falmouth Harbour, en større bukt. Ved den ligger også det meste som er av tettstedsbebyggelse. Ikke så overvettes mye egentlig. Vi blir stadig overrasket over hvor små og enkle forhold det er mange steder her i Karibien.

Utenfor "Supermarkedet" i Falmouth Harbour. Vi frekventerer mange av dette slaget på leting etter spiselige saker :).

Neste stopp på Antigua ble Jolly Harbour. Ankerplassen ligger ganske langt ute fra det lille sentrumsområdet som finnes. Dermed blir det også vanskelig å motta internett i båten, og i Jolly Harbour klarte vi kun å karre til oss litt e-post. Det finnes båtutstyrsbutikk, en bra matvarebutikk og noen restauranter, så man lider ingen nød. Men egentlig fant vi ikke Antigua så spennende. Vi ble liggende noen dager mens vi jobbet for å komme litt ajour med båtfix.

En del av fiffen i Jolly Harbour har ordnet seg med kort vei til båtplassen. Det ser veldig praktisk ut i alle fall. Det var mange slike leiligheter.


Samtidig funderte vi på om vi skulle ta turen nordover til Barbuda eller gå til St.Kitts og Nevis. I Doyles cruisingguide leste vi at Barbuda er ganske spredt bebygd, med lavt terreng og delvis ødemark. Kun 3000 innbyggere. Men visstnok fantastiske strender og bra snorkling. Så kursen ble satt mot den sørlige delen hvor det er flust med korallrev. Her måtte vi visuelt navigere oss inn mellom revene til et flott ankringsområde på grunt vann. Et sted for senkekjøler og katamaraner.

Revene man kan se som svarte streker i bakgrunnen står ikke på noe kart. De er grunne og vanskelige å se når det ikke er godt sollys.



Det er en del merkede rev rundt Barbuda også.

Så ble dykkermasker og snorkler funnet frem for en tur ut på Spanish Point Reef. Det første stedet vi prøvde oss på hadde så sterk strøm gjennom revet at man måtte svømme hardt for å komme fremover. Da blir snorklingen veldig slitsom. Neste sted hadde litt mindre strøm. Men det var bare å svømme på for ikke å drive bakover her også. Det er fint og klart vann i disse områdene, og helt inne på revet, nesten der bølgene bryter, var det bra med fisk. Høydepunktet var en diger Barracuda. 

Dagen etter forflyttet vi oss til Cocoa Bay. Her er det postkortidyll. Lange gulhvite strender med sand så finkornet som melis og turkist vann på 26 grader eller mer. Noe sånt har vi ikke sett på turen før, det ligner vel mer på en stillehavsatoll.

Barbuda er svært flat og lav. Det finnes et par ferieanlegg langs denne kysten, men det så ut som om det var lite folk. Muligens sent på sesongen, muligens for dyrt forhold til standarden? Man skulle tro slike omgivelser hadde enormt potensiale, men så er det jo det at i Barbuda vil man gjerne at naturen står for det meste urørt.

Utsjekk fra Antigua/Barbuda for videre ferd nordover må gjøres i det eneste tettstedet, lille Codrington. Det er utilgjengelig med seilbåt fordi det er for grunt vann i lagunen. Dermed blir dette et lite prosjekt. Greiest og rimeligst er med taxibåt. ..

fra taxiholdeplassen....

Man må uansett i land først med jolle. Vi hadde lest S/Y Arianes blogg hvor de beskriver at jolla ble veltet og fylt med vann av brenninger både på inn- og tilbaketuren. Bølgene så overkommelige ut for oss, men jeg var likevel klar i Guds badetøy da vi landet jolla. Det gikk bra, vi har jo tidligere våt erfaring med bølger og jolle. Utsjekken gikk relativt fort og greit, personalet var til stede både i toll, immigrasjon og havnekontor. Da ble det tid til å leie sykler. Bortsett fra at det er grusveier, er jo øya som skapt for bedagelige syklister, det er paddeflatt overalt.

På Barbuda er de glade i hester. Og esler. Mange streifer fritt om kring, og man møter løse hester inne i Codrington også. Noen av eslene er ville, tilhører ingen. Sykkelturen gikk en mils vei til Two Foot Bay på nordøstsiden. På veien traff vi på mange esler og hester langs veien og i buskene langsmed. Vi returnerte litt ømme i baken, sykkeltur er ikke hverdagskost for et par sedate seilere.

Tidlig på morgenen 16.april seilte vi ut og satte kursen mot St.Barths. Denne gangen skulle vi slippe å jobbe med kryssen, det var rom slør vest-nordvestover. Fiskesnøret ble slengt uti nå også. Fiskelykken har jo vært fraværende i Karibiske farvann, det har vært Sargasso-tang i mengder nesten overalt. I tillegg har det faktisk ikke vært så fristende å få en heftig fisk på kroken i frisk vind og hard kryss. Men nå kom det endelig hvining fra snella igjen. En fisk vi ikke har sett eller fått før, det var en meter med Kingfish.

I følge opplysninger om atlantiske fiskearter lagret på PC’en så skulle den være god. Heldigvis eller dessverre leste vi Doyle-guiden. Der stod det at Ciguatera, gift som akkumulerer seg oppover i den marine næringskjeden fra alger, finnes i fisk i Karibien. Og dermed forsvant mye fin renset fisk over bord.

Slike tenner er usunt for fiskesnøre av nylon. Og treplugg-sluker.

Oppdatering nov 2015

Havnetips

Antigua Freeman Bay

Guadeloupe og omegn

24.mar-04.apr

Stein: 

Guadeloupe er den største øya i «The Leewards». Den har vulkansk aktivitet i Soufriere, men vulkanen har nå bare damputslipp via sprekker. Det er likevel opprettet et observatorium for å holde øye med den.

Øya med tilhørende mindre øyer som Des Saintes og Marie Galante, ligger under fransk herredømme.

POINTE a PITRE

Det ble som vanlig maksimum kryss og flere slag for å komme seg nord-nordøstover i motstrøm til den største byen, Pointe a Pitre. Ankringsområdene her ligger ganske skjermet, men det er en del kommersiell skipstrafikk som lager kjølvannsbølger. Da vi lå der foregikk det også mudring med et stort mudringsfartøy som gikk frem og tilbake dag og natt.

Byen minner, kanskje ikke uventet, mye om Fort de France på Martinique. Bare enda mer fargerike klær og tekstiler i butikkene. Aldri har jeg sett så mange kles-og skotøybutikker i en by. Dessverre temmelig uinteressant for en båtfant som er fornøyd med noe undertøy og et par T-skjorter og shorts. For Tove Irene var også fargene for det meste i gildeste laget.

Men Marina Bas-du Fort byr på mye for «yotties», både båtutstyr, dagligvarer, og et stort utvalg restauranter. I tillegg også bilutleie, noe som vi bestemte oss for å benytte oss av. Som vanlig bestemte vi oss sent for dette, men vi dukket da opp tidlig hos utleieren. Ganske fånyttes, han ankom fyllesjuk og omtåket en times tid etter åpningstid på søndag morgen. Og hadde bare en bitteliten Chevrolet i tilstand «Rent a wreck» å tilby. Uvasket og tom for bensin var den, men vi skulle nå engang på tur denne dagen. Så vi suste avgårde, gul varsellampe for motor var sikkert sånt som en slik bil skulle ha. Målet var området rundt Soufriere og hva vi eventuelt kunne finne der. Toppen på Soufriere ligger såpass høyt som nesten 1500 meter, og er for det meste innhyllet i skyer. Så topptur var ikke så fristende av mange grunner. Imidlertid kunne vi gå regnskog-tur opp mot vulkanen, og det fantes også varme kilder for bading.

Fin steinlagt sti opp gjennom regnskogen.

På fjellet igjen.....i høyden er det friskt både med hensyn til vind og temperatur.

Soufriere på Guadeloupe ligger som regel i skyer.

Ved kilden stod et skilt, det eneste vi har sett på engelsk på franske øyer. Fornuften hadde vel tatt overhånd. Det stod nemlig at i slike varme kilder kan det være farlige amøber. Og selv om det ble presisert at bare 100 mennesker i året på verdensbasis døde av slike, ble badet kansellert.

Ellers gir også Guadeloupe et inntrykk av fransk orden og system, også utenfor byene. Bakgrunnen er selvfølgelig tilgjengelighet av penger.  

MARIE GALANTE

Sørøst for Pointe a Pitre ligger øya Marie Galante. Oppkalt etter et av Columbus’ fartøyer. Jeg har inntrykk av at de fleste utenlandske turseilerne ikke går innom der. Fra Dominica er det mer fristende å gå rett til Des Saintes som jo er veldig hyggelige å besøke. Fra Des Saintes til Marie Galante er det rett øst imot vind og strøm. Litt på grunn av dette ble det litt interessant å gå dit. Dermed ble det maksimum kryss  og sidestrøm igjen. 

Marie Galante er ikke en slik utpost som man kanskje kunne tro. Det var, som antatt, nesten bare franske båter i Saint Louis. Men det var mange, og ankringsområdet var rolig, stort og med god ankerbunn. Det finnes en marina lenger sør, men den er ganske minimal. Øya er egentlig relativt stor, og det dyrkes mye sukkerrør.

Vi fant ut at her var stedet for å ta igjen den tapte scooterturen fra Des Saintes. Ingen av oss har kjørt scooter før, knapt tohjuling i det hele tatt, men det er jo ikke «rocket science» heller. Problemet var mer om utleieren skulle få kalde føtter når han fant ut at erfaringsnivået var ikke-eksisterende. Men man har jo internett (av og til i alle fall). Et kjapt Youtube scooterkurs ble løsningen.

Eksosrype 50++.

Så bar det i vei langs landeveien. Historikk og severdigheter går mye på plantasjer og sukkerproduksjon fra sukkerrør. Denne produksjonen ble utkonkurrert i Europa av sukkerroer, og det endte med smalhans og nedleggelser for plantasjene. Jungelen overtok disse for lang tid. Noen ruiner er ryddet og viser litt av hvordan det engang var. Den mer moderne sukkerproduksjonen som foregår i dag, er visstnok subsidiert av franske myndigheter.

Sukkerrør leveres til fabrikken.

Nedenfor restene av en gammel plantasje. Lagerbygning, hovedhus og vindmølle:

Med litt konservativ innstilling gikk scooterkjøringen greit. Vi måtte le litt av det eneste problemet, at vi ikke var så vante med å ha hjelm på. Og dermed ofte klinket hodene inn i hverandre…  

Stemningsbilde fra sørkysten av Marie Galante

Noen skikkelige svin var det også her. Digre hårete beist.

ILES DE LA PETITE TERRE

Det ligger enda en fristelse oppe i nordøst for Marie Galante. Iles de la Petite Terre. To ganske små øyer med en revbeskyttet lagune mellom. Nordøst er jo igjen kryss, motstrøm og stampesjø. Men bare 20 nautiske er overkommelig i brukbart vær. Vinteren var på hell, og tendenser til mindre vind hadde dukket opp. Vi hadde ikke lyst til å ankomme Iles de la Petite Terre for å finne alle plasser opptatt, så vi startet grytidlig fra Marie Galante. Og fant ledige bøyer ved ankomst. Blant ellers kun franske båter. Området er nasjonalpark, og siden myndighetene foretrekker at det ikke ankres på lagunebunnen, er det lagt ut bøyer til fri bruk. Utpå ettermiddagen ble det snorkling ved revet. Strømmen over revet er ganske sterk, så det var nesten som å snorkle i en elv. Vi måtte svømme hele tiden. Likevel var det en fin snorklingstur, hvor vi også fikk sett en stor rokke.

Rett ut mot Atlanteren, men niks plasking og rulling ved bøyene.

Det var friskt ute ved revet.

Morgenen etter var regnfull, men vi har knapt hatt en hel regndag siden vi kom over hit, og det klarnet opp denne gangen også. Vi hadde hørt det skulle være mange iguaner på øyene, og dagen ble brukt til å kikke på den største øya. En av to som er åpen for ferdsel.

Det kommer diverse små turistbåter hit ut fra Guadeloupe, så den komplette Robinson-følelsen finner man ikke.

Men det er vakkert med lagunen og strendene.

Iguanene er ikke direkte vakre, men artige å se likevel. Det yrte av dem her, de romsterte rundt i buskene overalt. Der buskaset var tett og frodig, kunne man knapt ta et steg før man så en til.

For å se film av flere, klikk her:

Iguaner

DESHAIES

Neste dag klarnet det ikke så snart opp…. Utrolig hvor kaldt 23 grader, regn og vind kan bli. Seiljakken fra Skandinavia måtte frem til slutt. Heldigvis var det lens seiling mot sørvesthjørnet av Guadeloupe. Og kuldesjokket var over utpå ettermiddagen. Det ble overnatting i Anse a la Barque før vi neste dag fortsatte til Deshaies på nordvesthjørnet. Vi fikk ankret opp, og så at det var noe som foregikk. Det viste seg at det var delfiner i bukta. De svømte rundt omkring i et område. Og etter hvert fikk vi hoppet i sjøen med snorklingsutstyr. Det var en ganske så spesiell opplevelse å komme så nærme de 8 delfinene at vi kunne tatt på noen av dem. Dyrene var større enn oss, og svømte rolig rundt uten å ense mennesker som lå i sjøen. Strøk bare like forbi. En riktig artig opplevelse.

 

Dagen etter ble ikke så actionfylt, men trivelig likevel. Det ligger en botanisk hage 1,5 km rett ovenfor Deshaies, og vi gikk opp dit. En litt striglet tropisk opplevelse, men vel verd tiden.

 Flamingoer var det også.

Ara papegøyer

 Orkideer.

Vi fikk sett mye av området rundt Guadeloupe.


Oppdatering nov 2015

Havnetips

Deshaies