Stein:

21.-27.september

Det berømte lavtrykket svekket seg etter hvert, men danset likevel rundt i området og vindvarslene varierte fra dag til dag. Det eneste som har vært fast, er at forholdene til Lanzarote ikke har vært slik vi helst vil ha de. Madeira ble droppet. Direkte Kanariøyene var mer fristende. Mandag 22. september var avsatt til innkjøpsdag og de siste forberedelser, siden forholdene fra tirsdag virket lovende. Da vi sjekket vinder igjen den morgenen, så det ut til at det var best å reise med en gang! Så da ble det litt som i Brest, hastig avreise. Men vi rakk å få toppet opp diesel og handle det siste av mat før vi dro sørvestover rett etter klokka tolv.

Noe av problemet den aller siste tiden har vært store områder med svake og varierende vinder, trasig å seile langt på. (Før det igjen var det stødig sørvest vind). Det første døgnet ble det til å lirke seg avgårde med gennaker og bruke litt motor innimellom. 85 nautiske mil det første døgnet var godt under pari. Men vi regnet med å få noe bedre vind etter hvert. Det ble også faktisk noe bedre. Igjen håpet vi på en gjennomsnittsfart på 5 knop, det ville ta oss til Lanzarote på godt under 5 døgn

Vær og sjø har selvfølgelig mye å si for hvordan en overfart på flere døgn arter seg. På åpne havstrekninger som nesten alltid har noe dønninger, er det trivselsmessig enorm forskjell på å gå med dønningene, og å gå mot eller på tvers. Dersom man ikke har bølgene med seg, er hverdagen om bord mye mer rykkete og humpete. Også om man seiler katamaran som ikke ruller særlig mye. Dette passiviserer og gjør at man ikke får gjort så mye annet enn å eksistere og eventuelt lese/sitte mest mulig rolig. Det siste var tilfelle de 2 første døgnene, og det er klart at man da reflekterer over hvordan tilværelsen blir på en Stillehavsoverfart på over 3 uker dersom man ikke har bra forhold. Nettene er også lange her sør. Rundt 11 timer. Med en besetning på 2 krever nattseilas mer av hver av oss, selv i godt vær. Vi er fremdeles i farvann hvor man ikke kan la være å holde litt øye med mulig annen trafikk. Noen må være på vakt og holde en form for utkikk, for det meste i elektronisk form via AIS og radar. Dermed blir det uvergelig søvnmangel som må kompenseres på dagen. Noe som igjen gjør dagene kortere.

De siste 3 døgnene hadde vi veldig fine forhold, og gjorde også et badestopp for å nyte vanntemperatur på 22-23 grader «midtfjords».

Farten ble ikke den helt store på rom slør og lens. Men det var også en erfaring å ta med seg, hadde vi gått mye raskere så ville igjen hverdagen ikke bli så komfortabel. Med 4,7 knop i gjennomsnitt kom vi frem til Arrecife på morgenkvisten 27.september etter å ha seilt stort sett hele veien.

Stein:

18-20. september

Så ble det Alvor noen dager.

Nede på Algarve-kysten var det varmt og godt. Lagos Marina er bra, og særlig nærhet til sentrum gjør den attraktiv. En slik privat marina har, ikke uventet, relativt høye priser for korttidsgjester. Mens vi ventet på vinden til Kanariøyene, gikk vi ut for å se hva Alvor kunne by på. Vi visste ikke noe om stedet,  vi så bare i cruising-guiden at innseilingen er stedvis svært grunn. Og siden vi ankom ved lavvann, var det best å lese kartet nøye og snirkle seg inn mot havna og byen som ligger et lite stykke fra sjøen. Havn var det egentlig ikke, bare et ganske overfylt lite havnebasseng hvor det ikke var så lett å finne plass blant faste båter på bøye og noen gjestende på anker. Ankeret ble lagt i utkanten av havna, også der var det ganske trangt.

Alvor har nok vært en søvnig liten fiskerlandsby en gang. Da vi tok byen i øyensyn, fant vi at nå var den noe ganske annet. Gatene besto for det meste av restauranter av diverse slag og størrelser. Det er en liten by, ikke mye større enn Jessheim. Men det må være minst 150 restauranter og spisesteder  der. Og haugevis av engelske turister. Dermed var det også en del forskjellige menyer å velge mellom, og vi koste oss om kveldene. Litt vinglete roing tilbake til båten får de mange båtene på veien ta skylden for. Oppholdet ble 3 dager.

Stein:

Cascais til Lagos 11.-15. sep

Som nevnt syntes vi Cascais var et bra sted å være noen dager. Over en uke faktisk. Sommer og sol og båtliv.

Cascais

Bukta ved Cascais

Men videre skal man jo, og fra Cascais ble det en ny diesel-etappe til Sesimbra i skvalpete dønninger. Heldigvis er det ikke så langt. Ankeret ble brukt igjen. Marinaen lå et stykke fra byen, det var kveld og lysten til innsjekksprosedyre liten. Vi hadde imidlertid lyst på middag, og brukte jolla bort til strand og restauranter bare et par hundre meter unna. Erfarne som vi nå er på stranddønninger, brettet vi knebuksene langt opp, og kom fint i land. Under inntakelsen av en medioker middag, hørte vi «Dåkk e frå kongerike dåkk å ja?» fra nabobordet. Så det ble en hyggelig prat med et par på biltur i Lisboa-området. Så etter hvert skulle det erfarne jolle-paret ut i båten igjen. Vi burde nok ha lagt klærne i sekken. Det skal ikke store bølgene til før de slår over baugen av jolla, og før vi kom oss utenfor de brytende småbølgene hadde vi fått flere treff av skummende saltvann. Tankene gikk faktisk innom Tom Hanks og filmen «Castaway», hvor brenningene hindret utseiling med flåte. De erfarne fikk kveldsdusj ute og bløtlegging av klær i ferskvann før sengetid.

Neste dag var det seilbart, en lang dag brakte oss til Sines. Her ble det havneligge et par dager. Fremdeles fint vær og badbart i sjøen. Atlanterhavsdønningene fant oss her også, det er en havn med mye rykk i fortøyningslinene.

Så en formiddag syntes vi det så ut som vinden var relativt gunstig. Varselet var på vind imot, men vi kastet oss av gårde. Noen svensker hadde dagen før nevnt at de ventet  å dra avgårde i sørøst vind, som ville vært bra. Det ble det ikke for oss, heller noen laaange kryss-strekninger. Fremdriften ble dermed middelmådig, og vi nærmet oss ikke Cabo de Sao Vicente  (odden som markerer begynnelsen på Algarve-kysten) før langt over midnatt. Småslitne som vi var etter skvalping og mørke, søkte vi etter en mulighet for nattestopp. Rett på innsiden av Cabo de Sao Vicente er det avmerket en ankringsplass. Den måtte da være ganske urolig, såpass åpen som den var…?. Men jammen var det et ankerlys fra en seilbåt der inne, så da var det vel noenlunde OK. Dermed ankret vi for det som var igjen av natta. Det er den verste ankerplassen vi hittil har vært på. Bølger og skvalp fra flere retninger gjorde det svært urolig.  Da vi dro om morgenen, så vi at den andre galningen også hadde norsk flagg.

Rett utenfor Lagos er det et lite område med noen idylliske små strender mellom kalksteinsklipper og utvaskede huleganger. Ponta da Piedade. Vi stoppet der for å bade og slappe av før vi dro i havn. Det lille området blir utnyttet for det det er verd av turistnæringen, det gikk kontinuerlige kolonner av små båter med fotograferende turister til og fra. Uansett var det hyggelig, en tøddel thai-følelse med slike formasjoner.

Ponta da Piedade

Lagos har en fin og beskyttet havn ved sentrum av byen. Så her blir vi liggende noen dager mens litt småruskevær glir forbi. Opplegget for satellitt-telefon med fast ekstern antenne er endelig ferdig, både med hensyn til hardware og software. Det har vært en lang prosess siden telefonen ble innkjøpt sist høst og utstyr/SIMkort/abonnementer etc etter hvert har kommet til. Den første GRIB-fila (værmelding) er lastet ned via satellitt. Dette er noe vi måtte ha på plass før lengre havstrekk. Så igjen, langturseiling er ikke slaraffenliv, det er fremdeles litt mange presserende prosjekter i forhold til timer på rygg med en kald pils på cockpitbordet.

Som nevnt overvåkes vind og vær med hensyn til videre ferd. Det gjenstridige lavtrykket som sender sørvesten midt imot med tanke på Kanariøyene, holder stand.

CASCAIS

Tove:  Vi kom til Cascais  2. september, og har vært her i en drøy uke.

Cascais  er min favorittplass så langt. En kjempekoselig liten kompakt ferieby. Det er fullt av turister her, og masse restauranter av mange slag. Her fikk vi indisk tikka massala med den beste sausen jeg noen gang har spist. Tilsvarende en slags tandorisaus hjemme. Indre file var også på menyen et sted.

Vi lå i havna en dag, men det kostet oss 550 kroner, så vi har ligget i bukta her de andre dagene. De nesten dobler prisen fordi vi er så bred, og vi er ikke villig til å betale så mye, når vi kan ligge ganske bra på anker utenfor. Her er det ganske beskyttet og fint å ligge også. Været har vært veldig bra, og badetemperaturene har kommet opp i 20 i øvre vannflate.  Så vi har fått badet masse.

Tok toget til Lisboa en dag, og besøkte et shoppingsenter der.  Butikker er vanligvis ikke Stein`s sterkeste side. Men han overlevde.

Vi regner med å bevege oss sørover i morgen. Værmeldingene er ikke på vår side. Det er meldt motvind i minst en uke til, og Madeira som egentlig var vår plan, ser det ut som vi må gi opp.  Pga feil vind.

Det vi vurderer nå, er etter hvert å gå til sørspissen av Portugal, og derfra gå til Lanzarote. Det tar vel ca 5 dager derfra. Det samme som det hadde tatt å gå herfra til Madeira.  Men det blir vel først om en uke. Og hvem vet. Kanskje planene må forandres igjen. Vi må bare sjekke værmeldingene fremover.

Stein:

30.aug-05.sep

Som nevnt var Figueira da Foz en fin liten by med varierte tilbud. Stor lang strand, som vi riktignok ikke tok nøyere i øyensyn. Men på vei hjem fra middag om kvelden hørte vi rockemusikk, og fulgte lyden frem til et stort nedlagt bilverksted i en gate. I enkle kår spilte et par mann med innlevelse og engasjement, og det var bare å gå innenfor og høre på. Trommehinnene var ikke med på å være der lenge, men det var artig å oppleve litt ekte garasjerock. En smakebit legges nedenfor.

Link:

Garasjerock

Litt lenger syd ligger en for denne kysten sjelden lagune. Sao Marthino do Porto har et ganske grunt innløp. 1,4m på kartet skremmer nok mange større seilbåter, selv om fjære sjø sjelden går så lavt. Men det kan være dønninger, og værvarselet bør nok være bra for den dagen man skal ut igjen. Det var full fjære da vi ankom, men ganske stille vær og bra varsler. Så vi gikk inn. Ble liggende som eneste større seilbåt i denne feriepregede lagunen, og det var et flott opphold.

Det var ganske tett tåke da vi skulle ut igjen. Nå til dags har man så gode hjelpemidler at det likevel går greit. Radar, GPS og nøyaktige kart sørger for at man finner frem og unngår hindringer. Videre ble det også tåkeseilas. 50-100m sikt gjorde at vi kunne styre unna fiskebøyene som preger farvannene her. I Penishe la vi oss etter hvert også på anker. Havna har få gjesteplasser og er plaget av svell og skumping, så vi mente det var like bra å ligge utenfor. Men så ble det igjen tett tåke, og vi lå nå der alene i både tåke, mørke og svell….

Den siste tiden har det vært lite seilvind, og ned til Cascais måtte vi gå hele dagen for motor. Vi måtte til Cascais ganske snart, for der skulle en ny radiodel (antennesplitter) som var sendt ekspress fra USA hentes. Dette skulle vise seg å bli en liten prøvelse for meg som har dårlig med byråkratiske talenter og forståelse. Delen var allerede kommet, var det beskjed om fra marinaen. Men det å få tak i den ble et svare styr med toll, FedEx transportbyrå , marinapersonellet, avsender, dokumentering , telefoner og e-poster i tre dager. Delen var en garantisak, og skulle være gratis. Gebyrene ble likevel nesten så en kunne kjøpt ny del. Godt at Cascais også er en fin by og at været har vært flott. Vi blir liggende en ukes tid, det er flere saker som må skaffes før vi begynner å tenke på Madeira og Kanariøyene.