fredag 8. september 2017

We wonder who is still visiting this blog?


I am puzzled to find that visitors still come to this site, a year after the end of our cross atlantic sailing trip. It seems that many are from outside Norway, so I will write this post in english. Some of you may have accidentally stumbled in while investigating how to find cheap cigarettes?

Many may not understand why the boat was called Lucky Strike. Well, a commercial company should not have monopoly on a good expression. A lucky strike was what the golddiggers in Alaska was begging for as they struggled and mined during the gold rush. They hoped for good luck and to find gold. We believe we had a lucky strike when looking for a good cruising catamaran in the summer of 2003. It was not so easy to find. Even today cruising catamarans are not abundant in Scandinavia, and back then they were quite seldom to be seen. Buying abroad was a time consuming and expensive challenge too, necessitating a lot of air travel to check prospects, and a possible long journey home. This in addition to paying extra 25% VAT into Norway, irrespective of VAT paid in EU or any other country.

One friday morning this summer I was having breakfast and superficially looking through a financial paper that I had tossed into my bag two days earlier while at work. And cought a glimpse of a catamaran. A Privilege 37, and I was sure it was one that we had testsailed in the spring in Oslo and very much wanted to own . It was for sale, but at a price that we felt was outside our range. Now it looked like the price had been substantially lowered. But this was another boat! At the time there were only 2, maybe 3, such boats in Norway, and we had never seen another one advertised for sale. It proved their agent had chosen to advertise solely in that financial paper, God knows why. I immediately called the agent, and got an appointment to see the boat the next day, Saturday. On Monday we got the approval for the necessary loan from the bank, and closed the deal. Lucky Strike!

So now I am curious. I would really appreciate anyone visiting the blog to comment on why they came here.....?

Maybe some cruising interested people from abroad just like to read such blogs, old or not. If so, it might inspire to write a bit about norwegian cruising, which actually in many ways is quite different from central/south european. Not to mention lower latitudes.



Among conditions that differ from more southerly areas, are laying up in wintertime.

mandag 8. august 2016




På tur i innlandet 29.juli - 5.august.

Stein:

På turen ut mot Karibien var det mer fristende å seile sørover enn å bruke tid i de nederlandske kanalene. Men på veien nordover stilte saken seg litt annerledes. Vi måtte jo sjekke hvordan det er å seile litt i innlandet, vi har ikke gjort det før. 

Harlingen ble inngangspunktet. Vi likte Harlingen godt, havna Noorderhaven er litt trang, men ligger midt i den lille hyggelige byen. 


Noorderhaven, Harlingen.




I ytterhavna lå noen av de typiske store nederlandske stålbåtene. Mange av disse er over 100 år gamle.


For å komme videre inn i kanalene må man sluses inn. Vi begynner jo å få litt erfaring med sluser, så det burde jo vært greit nok. Men av og til får man noen overraskelser. Det er 2 sluser i Harlingen, en liten og en stor. Vi anropte på forhånd for å få vite hvilken vi skulle inn i. Det ble svart derfra med spørsmål om hvor bred båten er. Da svaret vårt var 6,5 meter, fikk vi beskjed om å gå i den lille slusa. Greit nok, da den åpnet seg og grønt lys kom, gikk vi vi dit. Den så ganske akkurat ut, men med vår båtbredde har vi vent oss til at synsinntrykket ofte er litt skremmende i visse situasjoner. Det gikk greit i inngangen, men da vi kom inn i selve slusa viste den seg egentlig å være for trang. Vinden sto på bakfra, og det var vanskelig å bakke ut, vi satt nesten helt fast. Og slusa lukket seg.

Fenderne lå klemt på begge sider. Kulefenderne lå langflate langs skroget, og linene røsket og dro i manntau og rekkestøtter da båten ble skubbet forsiktig forover. Heldigvis klarte Tove Irene å få kulefenderne opp via noen små rom i betongsluseveggen. De lange fenderne måtte vi ha inn mot betongen, men de rullet som pølser og truet med å sprette opp. Det sang i vindmølleblader mot stål. Skroget var tidvis få centimeter fra den ru betongveggen mens vi omsider forsiktig klarte å vikke oss ut på den andre siden. Det må sies at det var skikkelig flaks at det ikke gikk med hverken fendere, rekkestøtter, manntau, gelcoat eller vindmølleblader under denne slusepasseringen. 

Da vi informerte slusepersonalet via VHF om at den lille slusa faktisk var for trang for vår båt, skjønte de ikke problemstillingen. Slusa er 7 meter, båten 6,5 meter, det går jo veldig bra? Vår kommentar om at man trenger noen skikkelige fendere også, ble fulgt av taushet.
Heldigvis hadde vi avsatt god tid til denne turen, og stoppet ganske snart i Franeker for å roe nervene. Det lot seg greit gjøre i en fin liten småby.





Havna i Franeker.



Kanalturen videre var nesten ren idyll. Litt varierende vær, men fine omgivelser, avslappende dager og vindstille havner. En uke i slike farvann var tiden og opplevelsen vel verd.




Flott å ligge i parken i Leeuwarden.


Noen stemninger fra kanalene finnes her:

Kanaltur


Havneavgiftene i de nederlandske kanalene var av den sympatiske størrelsen. 11-15 € var så absolutt til å leve med i forhold til mange andre steder.


Utenfor Dokkum gikk vi ut til Nordsjøen via 2 sluser, og tok en nattseilas til Brunsbuettel ved Kielkanalen. Møkkavær og kuling var varslet, og det var fint å smette inn i kanalen og få rolige forhold. 




mandag 25. juli 2016







Stein:

Vi har krysset vårt utgående spor i Dunkerque, Nord-Frankrike. Veien nordover nå går gjennom delvis kjente farvann. Og vi har jo skrevet om disse i tidligere innlegg. Så antageligvis blir blogginnleggene færre og kortere heretter. Men noen nye observasjoner og ny antatt interessant informasjon for langseilere kan det jo fortsatt bli.

Fra Dunkerque og nordøstover hadde vi hele tiden bra seilvind. Men vestaværet dro også med seg skyer og litt regn, så det var bra de mentale batteriene fremdeles er fulle av sommer. 

Det ble stopp i Amsterdam og en ukes-tur hjemom 18. - 24. juli. Da vi returnerte fra hjemlig sommer var det også deilig sommer i Amsterdam. Lille Nederland er tett befolket med rundt 17 millioner innbyggere, og det er litt annerledes å være ute her enn hjemme. Det er folk nesten over alt. Amsterdam sentrum har et vell av restauranter og utesteder, og masse folk i gatene. 


"There are nine million bicycles in Beijing.."
(Katie Melua)




Men det må da være 8 millioner sykler i Amsterdam? Det er til og med store parkeringsanlegg for dem.





Amsterdams varemerke, de mange kanalene.


På veien videre skulle vi passere flere sluser. Man kunne vel formode at nederlenderne alle som en er verdensmestere i slusepassering, men denne gangen ble vi litt sjokkerte og skuffet. Gjennom "Sport" - slusene (fritidsbåter) var det mye knuffing og kaos. Det er ventebrygger, noen av dem litt trange, før slusene. Trafikken nå i sommermånedene er stor, og det må fortøyes tett og effektivt hvis så mange som mulig skal få plass. Men de første inn var gjerne såre fornøyd med å få lagt til, og, og etterlot ofte store mellomrom mellom båtene. Noen båter bakfra presset seg tidvis frem til en ubrukt venteplass, men hadde videre ingen oppfatning av at de egentlig var lenger bak i køen for å komme i slusa. Inn i slusene var det likedan, dårlig plassutnyttelse resulterte i færre slusede båter og kaos blant de som var bakerst i slusa. Etter den første slusingen hadde vi skjønt at her var det den frekkestes rett, og man måtte stå på litt for ikke å miste en slusing.  












Havneinformasjon:







torsdag 14. juli 2016


Sydkysten av England 25.juni - 11.juli.


Stein:

Av noen grunn sitter jeg med en gammel forestilling om at Sydvest-England er et område med varme somrer og fint vær. Riktignok er det Atlanterhavskysten, så badelivet er det naturlig at begrenser seg noe. Velkomstværet i Falmouth minnet lite om god sommer. Ganske mye regn og vind. Men byen i seg selv er trivelig, med en lang hovedgate i godt gjenkjennelig engelsk stil. Og med fast grunn under føttene gikk det veldig bra å nyte noen dager i Falmouth.

Etter 5 døgn i Pendennis Marina satte vi seil med kurs østover igjen, mot Plymouth. Men stoppet i innseilingen ved en liten landsby i åssiden . Cawsand. De færreste har vel hørt navnet. Utenfor ligger det i alle fall en bra ankerplass. Til tross for noe hustri vær tok vi jolla inn for å sjekke om det var en pub der. Selvfølgelig var det pub, faktisk to. Og velbesøkt, som ofte er tilfelle på britiske puber.








Cawsand en litt fuktig senjunikveld.

Dagen etter gikk vi inn til Plymouth. La oss på bøya til en yachtklubb ved Cattewater. Men for oss er store byer ikke der vi trives best, så vi dro videre allerede neste dag. Vestaværet dominerte fremdeles, fint for vår fremdrift, og det finnes også noen områder hvor det er fin ly. Området ved Torquay ligger beskyttet for vestavinder, og kalles Den Engelske Riviera. En noe haltende sammenligning, men det finnes palmer her, og i maksvær er det fine forhold for strandliv. Bukta heter Torbay, og her ligger også den lille byen Paignton. Ikke noe kjent navn det heller. Imidlertid fant vi at det var flott å ligge for anker der. Det finnes en liten havn, den går stort sett tom for vann ved fjære sjø. Men vi fant en liten flytebrygge å parkere jolla ved, og da har langseilere det som regel helt greit. Litt finvær fikk vi også på "Rivieraen".



Paignton havn.



Gammel byggeskikk, minner om dansk taktekking.





Det finnes kilometervis med bittesmå badehus i rekke ved strendene.



Debra og Paul, som vi har truffet flere ganger på turen, bor litt lenger innover land i disse traktene. Vi hadde avtalt å besøke dem en dag, og de hentet oss ved havna. De ville vise oss litt av Devon, som området heter. Det ble en flott dag i slott, tette skoger, åpne heier og veier som ville skremt en erfaren vestlandssjåfør.


Berry Pomeroy Castle, et luksus-slott fra 1400-1500 tallet, hvor spøkelsene etter sigende fremdeles holder stand.




Fra Dartmoor, et stort hei-område som er nasjonalpark. Vi visste ikke at det fantes slikt i Syd-England.





Panorama fra Dartmoor.



Det finnes "villhester" i Dartmoor. Så veldig ville er de nok egentlig ikke, men de går fritt i heiene.







Fra Paignton gikk vi via Swanage til Cowes nord på Isle of Wight.


Byen er delt i East Coves og West Cowes, og forbindes med ei kjettingferge, "Floating Bridge".








West Cowes fremstår som koseligst og mest utviklet.




Området rundt Isle of Wight har mengder av fritidsbåter og havner. Jeg trodde jeg hadde sett det meste av katamaraner nå, men her lå en veldig spesiell båt. Katamaraner har jo to av veldig mye, men to master, to bommer, to genoaer....?




Vestaværet sørget for bra seildager for oss. Tenkte litt på alle de stakkarene som var på vei vestover mot Sør-Europa og Karibien gjennom kanalen. Det blir stor forskjell på fremdrift og komfort. 
Vår første sluse-marina ble Sovereign ved Eastborne. Doble sluser gir effektiv slusing og lite forsinkelser.




Stille vann, lunt og fint kombinert med store boligkomplekser rundt havna. Ikke noe problem med en blåsedag utenfor.


Vi ønsket å dra over Kanalen fra Sovereign, hoppe over Dover. Og helst helt til Dunkerque. Det var 83 nautiske mil siden vi måtte krysse kanalen i rett vinkel på hovedskipsfartsåren. Men siden vestaværet fremdeles holdt stand, gikk det ganske greit på en dagsetappe. 









Havneinformasjon Torbay 2016








onsdag 6. juli 2016



Horta – Falmouth 16.juni – 25.juni.

Stein:

Det ble å lirke seg ut av Azorene med litt motor og litt spinnaker. Prøvde å komme oss ut i et vindfelt litt lenger nord. Det ble ganske lite vind på mesteparten av turen, og veldig mye vind bakfra. Da går det jo ikke så fort. Erfaringen med spinnaker på Atlanteren er egentlig ganske dårlig, men de tre forskjellige vi har om bord ble alle brukt. På den annen side hadde vi aldri motvind. Turen tok noe under 9 døgn, og det var faktisk omtrent som beregnet.




Hele distansen fra Florida er på nesten 4000 nautiske mil, og vi måtte regne med en måned i sjøen. Det stemte også bra. Denne siste etappen var begunstiget med lite nattemørke. Sommersolverv og mye månelys gjorde nettene korte, og turen mindre mentalt slitsom.
Og det var selvfølgelig med stor tilfredshet vi ankom Falmouth tidlig en lørdag morgen. Det ble straks feiret med en gedigen English Breakfast. Positiv overraskelse fikk vi også fordi vi ikke trengte å sjekke inn i UK. Innsjekken i Horta var god nok også her.


En liten tentakkel fra Bermuda-triangelet hang også igjen. Ved første forsøk på å lage kaffe etter avgang fra Faial, var kanna i kaffepressa sprukket. Den var helt fin og i daglig bruk i Horta… Alternative løsninger ble så omstendelige at Te og Sjokoladedrikk ble brukt under overfarten. Overlevbart.


søndag 26. juni 2016



Horta, Faial 8.- 16. juni 2016



Stein:


Horta på Faial er en veldig hyggelig liten by med søreuropeisk preg. Azorene tilhører jo Portugal. Forandring fryder hele veien. Etter 14 døgn på sjøen var det godt å ta seg en tur på restaurant på kvelden og kose seg på rolig underlag. Det søreuropeiske lokale prisnivået var også velkomment. Mat og drikke er merkbart billigere enn de områdene vi kom fra. Skikkelig espresso har de også, og 6-7 kroner koppen oppmuntrer til hyppige innfallsbesøk i kafeene.











Azorene er vulkansk område, det er fremdeles noe aktivitet, og ny aktivitet kan nok oppstå når som helst. Det store krateret på Faial er 400 000 år gammelt. 



Men siste utbrudd på øya var i 1957-58, da blant annet hvalfangstområdet og grunnlaget for det nyetablerte fyret på nordsiden ble ødelagt.  






Litt mer vulkansk land. Som også skjermer for fyrsektoren.














Horta…Hortensia. Blomstens navn stammer herfra. Faial er en skikkelig frodig grønn øy med mye dyrket mark.












Langturseilings-tradisjoner. Gjennom årenes løp har tusenvis av seilere fulgt opp tradisjonen med tegninger og maling av bilder som begynte på moloen. Nå er så og si alt av tilgjengelige murvegger og betongveier dekorert. 



Vi måtte selvfølgelig også delta. Det så ut som det også er tradisjon at nasjonalfargene brukes mye.







Lokal mat. Skal det være litt murene?




Vulkanen Pico på naboøya Pico. Nesten like høy som Galdhøpiggen.



Vi leste i cruising-guiden at det er få seilere som besøker mange av øyene. De ligger forholdsvis nær hverandre og innbyr egentlig på den måten til rundtur. Men det er ikke gode havneforhold overalt, og veldig mye forskjellig å oppleve på hver enkelt øy er det nok ikke. Så når turen videre til Nord-Europa er 8-10 dager, begynner de fleste heller etter hvert å se etter høvelige værforhold nordøstover. Været varierer mye, og det kan være lange perioder med ugunstig seilvind. Etter 8 dager i marinaen, det lengste vi har ligget inne på turen, var det tid for å sette kursen mot Falmouth i England.





Havneinformasjon Horta 2016.

I marinaen så de på katamaraner som litt mer problematiske enn andre steder. De ville helst ikke ha dem utenpå enskrogere, men utenpå hverandre. I selve marinaen er det egentlig bare gjort plass for enskrogere, og da er longside på brygga ved marinakontoret alternativet. 

Da vi kalte opp sa de at det ikke var plass til noen katamaran. Vi prøvde å pushe litt for å få ligge utenpå noen, men fikk beskjed om å ankre. Etter 14 dager til havs og ankeret stuet til fordel for sjøankeropplegg, passet det oss dårlig. Ved innsjekk fikk vi også vite at de ikke hadde noe system for venteliste. Sånn var det bare der. Da vi pekte på en stor solid enskroger med plass utenpå og spurte om det var OK der, så var det plutselig helt greit.

Det virket som om det gikk best med dem som bare lot være å kalle opp, tok seg til rette, og la seg der de syntes det var greit. Til og med på dieselbrygga for å vente der.





Azorene




fredag 10. juni 2016



Ny Atlanterhavskryssing


Stein:


Vi seilte ut fra St. Georges i fin vind 23.mai sent på ettermiddagen. Det gikk fint unna øst-nordøstover i 7 knop. Været skulle holdes under konstant og nøye oppsikt, så etter ca 3 timer var det tid for å hente inn oppdaterte værmeldinger. E-postprogrammet som behøves for å kommunisere med satellitt-telefonen var lastet ned på de to enhetene som kunne brukes til dette, og hadde fungert perfekt på veien til Bermuda.  Lesebrettet er mest behagelig å bruke, så det ble tatt frem. Med en gang dukket en feilmelding opp. «Google Play tjenester har sluttet å virke». Hmmm. Det var vel bare å trykke det bort. Eller? Det lot seg ikke gjøre. Hverken OK eller Rapporter gav noen muligheter, varselet kom opp igjen øyeblikkelig og blokkerte for all annen bruk av brettet. Det kunne se ut som om en eller annen, for oss ukjent, oppdatering hadde vært på gang før vi dro, og så hadde brettet faktisk låst seg da det mistet internettforbindelsen. Hjalp ikke å starte på nytt. Ikke noen kjent måte å ta ut batteriet på. Ikke noe om dette i manualen. Uklart om det ville hjelpe. Vi hadde mistet den muligheten til å bruke værprogrammet. Men heldigvis var det en mulighet til. Samsung-telefonen ble tatt frem. Jeg ble stiv i hele kroppen og fysisk kvalm da det begynte å komme opp rosa striper over skjermen på telefonen. Snart var hele skjermen full av rosa striper og ikke noe annet. Den var ubrukelig. Hva var dette? Murphys Lov og Bermuda-triangelet kombinert? Nå kunne vi ikke hente skikkelige værmeldinger. Det var bare ikke til å tro. Da batteriet ble tatt ut av telefonen for å starte om på den måten, så jeg at det var fuktig. Hva i….   Aha, Murphys Lov på det mest klassiske. Morgenen før vi reiste hadde vi funnet litt vann under en av taklampene. Litt oppå telefonen også. Lekkasje i taket ved et av de nye solcellepanelene. Full fokus ble satt på å tette lekkasjen mellom regnbygene, telefonen ble ristet og lagt til sides. Dumt.

Det var bare en ting å gjøre. Bite i det syre-sure eplet og snu. Humpet oss tilbake til St. Georges og var inne ved midnatt. Måtte straks rapportere til tollen, og fikk et døgns henstand med å sjekke inn på nytt. Tankene raste rundt. Murphy hadde gjort en skikkelig jobb, og sørget for at påfølgende dag var Bermudas nasjonaldag med det meste stengt av butikker og service. Tilgjengelig internett var svakt, med liten kapasitet og ofte ustabilt, til og med betalingstjenestene. Det var umulig å sove for oss begge med hodet fullt av utfordringer. Dersom vi ikke kom avgårde innen et par dager, var det en stund til neste værvindu. Pluss ny inn/utsjekk og proviantering på nytt.

Lesebrettet var det som var mest realistisk få til å virke stabilt. Den eneste muligheten vi kunne se til å få det tilbakestilt var å gå tilbake til fabrikkinnstillinger. Og så laste ned det nødvendigste av apper. Så vi prøvde det. Voila! Sa Murphy. Brettet var nå koreansk/japansk eller noe slikt, og totalt umulig å forstå et kvekk av. Det ble trykket og trykket men ingenting som lignet noe vi kunne gjenkjenne dukket opp. Det var liksom ikke måte på trøbbel.

Telefonen ble lagt varmt på toppen av en kasserolle en stund. Og livnet faktisk til. Men det var jo lite fristende å ha den som eneste enhet etter det som hadde skjedd med den. Nettbrettet måtte fikses. Tove Irene trykte og trykte. Bare kaudervelsk å få frem. Så traff hun noe. Gjenkjennelige ikoner dukket opp. Derfra var det mulig å komme inn på forståelig språk og med litt jobb å få satt brettet opp på nytt. Men appene manglet. Den helt essensielle appen Iridium Mail & Web for vårt utstyr var det ikke mulig å finne på Google Play. Hadde Iridium nylig tatt den bort fordi de ikke lenger støttet eldre teknologi? Mail til Iridium støttefunksjon ble sendt, og for en gangs skyld litt flaks. Ingen helligdag i USA og relativt raskt svar med nettreferanse til appen, som fungerte.

Utpå dagen var vi helt tomme i hodet og trøtte som strømper, så ny utseiling var ikke aktuell. En grei tollfunksjonær sa det var greit å vente til neste dag.



Så 25.mai stevnet vi ut på nytt.  Værvinduet var jo ikke helt det samme, men så greit ut utenom lite vind til å begynne med. Det stemte også. Lucky Strike har ikke veldig store dieseltanker, og ekstra hadde vi tatt bare 60 liter. Så det ble forsøkt å seile så mye som mulig til tross for lite vind og ditto fart. Man vil jo helst ikke bruke drivstoffet de første dagene av overfarten. Men vinden glimret med sitt fravær. Med lite forflytting og litt unøyaktigheter i værmeldingen endte vi hele tiden med svak vind. Første uka ble det mye god mat og ulidelig mye motorkjøring. Det er likevel absolutt mye bedre med for lite enn for mye vind, lavtrykkene som suser inn mot Azorene om våren kan være noen heftige og digre monstere. Vi var innstilt på å gjøre det som sto i vår makt for å unngå å komme for nærme et slikt. De var i nærheten hele tiden.






Bulls Eye. Etter noen dager med lite vind kom dette høytrykket og satte seg på oss. Delvis forventet, men håpløst å seile rundt. Det gjorde sin innflytelse med nesten null vind gjeldende 100 nautiske mil i alle retninger. Da var det bare å starte en av dieselmotorene. Men motstrøm på 1-1,5 knop nesten hele tiden gjorde det til en langdryg affære å komme seg ut av høytrykket.







Stille i Atlanteren. Det lille portugisiske krigsskipet seilte nok bedre enn oss da.




Og etter den stille uke kom den ikke så stille uke. Etter hvert som vi kom lenger østover kom vi inn mot områdene der lavtrykkene har en tendens til å forsterke seg og gi kraftig vind. Vi hadde også observert at flere hadde tatt en noe uventet bane sørøstover ned mot Azorene. Siden de er mange, mange dags-seilaser i utstrekning og kjappe i forhold til de fleste seilbåter, er de vanskelige å manøvrere unna. I tillegg er banen vanskelig å varsle med nøyaktighet mange dager på forhånd for meteorologene. Endatil blir vinden ofte sterkere enn varslene sier.




Et av lavtrykkene på vei øst/sørøstover mot Azorene.




På vår beregnede ankomsttid var det et lavtrykk med ganske så sørøstlig bane som lå an til å komme samtidig med oss til Horta-området. Varselet fem dager før indikerte stormkast. Lite hyggelige seilforhold for fritidsseilere. Vi besluttet å tidlig sette kursen for et punkt godt over 300 nautiske mil  sør for direkteruta for å unngå det verste. Og heller korrigere tilbake dersom det ble bedre enn forventet. De neste varslene antydet imidlertid en mer nordlig bane og svakere lavtrykk. Og kursen ble satt østover igjen med fin vind sør for lavtrykket. Men relativt plutselig lød varslene på et mye større og mer stasjonært lavtrykk med mye mere vind. Da er man fanget i kraftig medvind og det er egentlig bare å drive med nesten uten seil dit vinden blåser. Heldigvis ligger en katamaran med to ror ganske stødig uten å krenge mye under slike forhold. Men så veldig trivelig er det ikke midt i svarte natta. Lavtrykket stortrivdes ved Azorene, så vinden holdt seg sterk i mange dager. Det var ganske deilig å komme frem etter 14 dager på sjøen i veldig variable forhold. Denne strekningen er, for så vidt som ventet, noe ganske annet enn Trade-Wind etappen mot Karibien.




Direkte rute til Azorene ble det absolutt ikke. Vi gikk ganske langt sør (rosa strek), hadde gått via den prikkede hvite hvis nødvendig.